Én valuta, tjueen inflasjonsrater — hvorfor eurolandene spriker

Euroområdet har én valuta, én sentralbank og ett inflasjonsmål på 2 % — og i en hvilken som helst måned tjueen ulike inflasjonsrater. Avstanden mellom den høyeste og den laveste nasjonale inflasjonsraten er ofte større enn selve målet. Det er ikke et måleproblem: inflasjonen i hvert land beregnes av Eurostat etter den samme HKPI-definisjonen. Forskjellene er reelle, og de har varige, strukturelle årsaker.

Forbrukskurven er nasjonal

Metoden i HKPI er harmonisert; handlekurven er det ikke. Indeksen i hvert land vekter varene etter hva landets egne husholdninger faktisk kjøper. Energi og mat veier mye tyngre i medlemsland med lavere inntekt, så et globalt energi- eller matprissjokk flytter den samlede inflasjonen deres langt mer enn i Tyskland eller Frankrike. Den samme oljeprisen kan gi tydelig ulike inflasjonsrater bare på grunn av vektene.

Energieksponering er mer enn en vekt

Utover kurven er landene forskjellige i hvordan energiprisene når husholdningene: hvordan strømtariffene reguleres, hvor raskt engrosprisene slår ut i regningene, hvor mye oppvarmingen er basert på gass kontra fjernvarme, og om myndighetene setter tak på eller subsidierer prisene under sjokk. To naboland med nøyaktig samme energivekt kan likevel sprike i et år eller mer fordi det ene justerer de regulerte tariffene én gang i året, mens det andre sender spotprisene videre hver måned.

Innhentingsvekst gir høyere priser — og det er meningen

Euroland med lavere inntekt som vokser raskere enn kjernelandene, har gjerne strukturelt høyere inflasjon — Balassa–Samuelson-effekten. Produktiviteten i eksportnæringene tar raskt igjen de rikere landene, lønningene stiger i hele økonomien, og prisene på innenlandske tjenester følger etter. Dette er konvergens som virker etter hensikten: når prisnivået nærmer seg snittet i euroområdet, viser det seg underveis som inflasjon over gjennomsnittet. Det er en viktig grunn til at de baltiske landene har ligget over inflasjonen i euroområdet i store deler av euroens levetid.

Avgifter, administrerte priser og engangstiltak

Endringer i merverdiavgift, særavgifter og administrerte priser — billettpriser i kollektivtrafikken, regulerte husleier, tobakk — går rett inn i HKPI. En enkelt budsjettbeslutning kan øke eller senke inflasjonen i ett land med en merkbar del av et prosentpoeng uten å påvirke nabolandene. Disse effektene faller bort etter tolv måneder, men de gjør at de nasjonale inflasjonstallene aldri beveger seg helt i takt.

Tjenester, lønninger og bolig

Prisveksten på tjenester er i hovedsak innenlandsk: den følger lønnsveksten i landet, ikke de globale vareprisene. Land med stramme arbeidsmarkeder har høyere prisvekst på tjenester i flere år av gangen. Boligkostnadene kommer også inn på ulike måter i de ulike økonomiene — leiemarkedene varierer enormt i størrelse og regulering — så det samme rentenivået gir ulik målt prisvekst på bolig.

Hvorfor ESB ikke kan fjerne spredningen

Den europeiske sentralbanken fastsetter én rente for hele området og styrer etter inflasjonen i euroområdet, ikke i et enkelt land. Når det samlede tallet er på målet mens ett medlemsland har høy inflasjon og et annet lav, er ESBs mandat oppfylt. Det er de nasjonale myndighetene som har de øvrige verktøyene — finanspolitikk, skattebeslutninger, systemet for lønnsdannelse og utformingen av energimarkedet. Derfor vedvarer de nasjonale inflasjonsforskjellene innenfor en valutaunion, og derfor er det viktig å sammenligne medlemslandene: snittet for euroområdet viser hva ESB ser, mens landsidene og rangeringene på dette nettstedet viser hva husholdningene i hvert land faktisk opplever.

Slik leser du rangeringen

Når du sammenligner land, sørger tre vaner for et ærlig bilde. Les hvert land opp mot snittet for euroområdet, ikke bare mot ytterpunktene. Sjekk om en topp er bredt fundert eller drevet av energi og mat, som snur raskest. Og husk at de ferskeste tallene for enkelte land er foreløpige tall som revideres i løpet av få uker — en liten omrokkering i toppen av rangeringen mellom de foreløpige og de endelige tallene er helt vanlig, ikke en nyhet.